På begynnelsen av 1900 -tallet var fru El Dixon nettopp gift og hadde ingen erfaring med matlaging. Hun skar ofte hendene eller brente seg på kjøkkenet. El Dixon jobbet i et selskap som produserer kirurgiske bandasjer, og han vil snart kunne binde sin kone dyktig. Han tenkte, hvis det er en slags bandasje, når kona er skadet og ingen kan hjelpe, ville det være flott hvis hun kan bandasje seg selv.
Så han begynte å eksperimentere. Han vurderte at hvis gasbind og bandasje ble laget sammen, kunne han bruke en hånd til å forbinde såret. Han tok et stykke gasbind og la det på bordet, påførte lim på det, og brettet deretter det andre gasbindet i en gasbind og la det midt på bandasjen. Men det er et problem. Viskosen som brukes til denne typen bandasje vil tørke hvis den utsettes for luft i lang tid. Dixon prøvde mange forskjellige stoffer for å dekke båndet, i håp om å finne et materiale som ikke ville være vanskelig å fjerne når det trengs. Senere oppdaget han at det er en slags grov gasbind som godt kan utføre denne oppgaven. Etter bedriftens' s forbedring, kan den bli mye brukt.